Innlegg nr 246

Vårt legeme som offer for Gud

Paulus formaner til å ”framstille legemet som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer, dette er deres åndelige gudstjeneste”. Rom.8:1.

Et legeme er ikke alene en kropp, det har også ånd og sjel.. Altså, når legemet er ofret til Gud, da er ånd og sjel med, og det er da et heloffer. ”Han skal lære Jakob dine bud og Israel din lov, han skal legge røkelse for ditt ansikt og heloffer på ditt alter.” 5.Mos.33:10.  Det gir en velbehagelig duft/røkelse for Gud.

”Kløve sjel og ånd”, det er bare Guds Ord som er i stand tilt det, skarpere som det er enn noe tveegget sverd. Hebr. 4:12. Ånden, vår menneskeånd, må skilles fra sjelen ved dette sverd, som er Guds Ord. Den adskillelsen volder smerte i sjelen, og kanskje er de mange som går av veien for dette sverd, de tåler ikke ”å se blod” om jeg får bruke det uttrykket. Sverdet vil liksom ta fra dem noe de har kjært i denne verden. Unndrar man seg den smerten, da blir det et evig tap for hver den som velger det! Vi vil ikke gjerne lide.

Verdens fyrste, djevelen, er besatt av en bestialsk, dyrisk ånd og han behersker jorden. Slik ser tilstanden ut i dag, kanskje mer enn før. Som kristne behøver vi ikke en overveldende kraft for å avvise den, men å beseire den i vår egen kraft er ikke mulig. Da trengs den kraft som Den Hellige Ånd gir oss om den får styringen i våre liv. Vår egen kraft duger ikke. Kraften ovenfra vedvarer og blir i oss så lenge vårt menneskes ånd holdes adskilt fra vår sjel ved trofast bruk av Ordets sverd!

Det andre verset i Rom. 8 formaner til ”ikke å skikke oss lik med denne verden”. Om vi med dette tenker bare på ytre ting, som hvordan vi kler oss m.m., da forringer vi dybden, kraften i denne formaning. Verdens sinnelag ønsker å nyte mest mulig av det som vår kropp og sjel har behag i, og får god hjelp av forfengelighetens opprop ”løp og kjøp”. Og ”rikdommens forførelse” gir adgang og store muligheter til det i vår tid. Denne verdens levemåte skal vi ikke etterlikne men la oss forvandle ved fornyelse av vårt sinn så det får en higen etter ”det som er der oppe, ikke til det som er på jorden” Kol. 3: 2.

Antikristens ånd stiller villig opp i forførelse av menneskene, det begynte den med allerede på apostlenes tid, helt i begynnelsen av menighetens ”tidsalder”, år 33 e.k. Dette arbeid øker i intensitet og kraft, så sterkt at menigheter som fra sin spede begynnelse foraktet verden og dens glans nå synes å forherlige den, søke penger, ære og makt. Den ånden fortrenger Den Hellige Ånds virkninger og ødelegger det Åndens samfunn som fra begynnelsen var rådende i disse menigheter. Likheten med verden tiltar i økende grad.

Det er med forbauselse vi må konstatere at ord som Antikrist og Antikristens ånd nærmest er en ”ikke sak” i kristne sammenhenger i vår tid. Han som kanskje mer enn noen gang burde advares og tales imot, nettopp for at ikke menigheten skal dras inn i en forførelse som han sterkt ønsker å lamme de kristne med. Et navn på forførelsen er ”rikdommens forførelse” , Matt. 13: 22. Denne farlige ånd er det heller sjelden å høre at det advares mot.

En sammenfatning.

1. 1. Paulus formaner oss til å framstille vårt legeme som et hellig, Gud velbehagelig offer. Legemet består av kropp, sjel og ånd, og alt hører med i det offeret, et heloffer.
   2. Vi forvandles ved fornyelse av vårt sinn til ikke å likne denne verden. Et fornyet sinn ser det som er der oppe som stort, herlig og verd å få tak i mest mulig av.        
   3. Så vil jeg vise til 2 Kor 5:10 hvor det står slik: ”For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det son han har gjort, enten godt eller ondt”. (min uth.)

 

Vi ser av dette at alt det som bedømmes – karaktersettes – ved Kristi domstol det skjedde ved vårt legeme mens vi var disipler/lærlinger hos Jesus. ”Lær av meg ” sa Jesus mens Han vandret her nede. Er vi lærevillige? hører vi på Mesterens undervisning i Ordet?  Bibelen er vår lærebok, det er ikke et menneskeverk!

E.E. feb-18.

 

 

 

Innlegg nr 245

Rettferdighetens krans,

den fletter ikke du og jeg med vår egen rettferdighet, nei, den er flettet av ”den retteferdige dommer”, av Herren selv for å gi til alle dem, ikke alene Paulus ”men alle dem som har elsket Hans åpenbarelse.” 2 Tim.4: 8. Denne åpenbarelse favner vidt og brett ethvert offer, stort eller lite, av ung eller gammel, av alle folkeslag og hudfarger når de er gjort FOR HAM. Herren er ikke en gjerrig Herre, ikke en gang enkens ene skjerv var et for lite offer for Ham, og Han vet å betale, ikke bare rettferdig men med stor og gavmild hånd enhver som har gitt seg selv og ofret alt for Ham. Det aller minste offer som er gitt av et legeme som er framstilt som et levende offer for Gud er en velbehagelig røkelse i Hans nese. Vær du bare 100% sikker på det! Rom. 12:1.

”Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!” Det er Paulus’ formaning til korintierne i 1. Kor. 11: 1.  Paulus satt ikke i fengsel, lenket til blokken med hevn i sitt sinn, eller med gjengjeldelsens bitterhet mot sine frender etter kjødet, de av dem som var delaktige i hvorfor han satt der.”For jeg ville ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødre, mine frender etter kjødet.” Rom.9:1-5. De ville ikke tro på det budskap han kom til dem med, det som kunde sette dem fri ”fra lovens forbannelse” og av bare nåde kunne skjenke dem evig liv i Ham. Sorg over dette bar Paulus i sitt hjerte i stedet for å bære på bitterhetens galle.

Paulus visste derfor at han var ren (uskyldig iflg annen oversettelse) for det blod som måtte komme over overgripernes hoder. De tok fra ham hans menneskerett til å leve som en fri mann, han lot dem ta den uten å gjøre et rettmessig krav på frihet. ”Derfor vitner jeg for dere på denne dag at jeg er ren for alles blod; for jeg holdt ikke noe tilbake, men forkynte dere hele Guds råd.” Ap.gj. 20: 26-27.

For en slik tjener, uselvisk og bare god tror jeg Den Rettferdige Dommer ville flette en passende, stor rettferdighetens krans som lå rede for ham som snart skulle halshugges (?) fordi han elsket og tjente sin Herre, Jesus Kristus av et helt og edelt hjerte. Han ”framstilte sitt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer”. Det var hans åndelige gudstjeneste. Rom. 12:1. Han gjorde i ett og alt hva han formante romerne til. Liv og lære stemte overens.

Kjære brødre og søstre! Lar vi oss inspirere og utfordre til det samme? Ikke til store og skrytende ord, til rikdom, ære og glans, men til etterfølgelse av Paulus som selv etterfulgte Kristus?

E.E. feb-18

Innlegg nr 244

GUDS MENIGHET, tidenes største hemmelighet og under

Gud letter gjerne på denne hemmelighetens slør om vi har en dyp lengsel etter å få ett innblikk i den. Og når vi får det, om enn bare litt, da bør vi vokte vel vår munn, og ” ta våre sko av”, for da står vi på hellig grunn!

Se på dette: (uthevelsene er mine).

• ”for at Guds mangfoldige visdom nu ved menigheten skulle bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen.” Altså: Disse veldige makter måtte lære å forstå Guds visdom ved menigheten, den som vandret omkring på jorden her nede, Efes.3: 10.
• ”at du da kan vite hvorledes en bør ferdes i Guds hus, som er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunvoll.” 1.Tim.3:15. Altså: Menigheten er til støtte for sannheten som står på en fast grunnvoll. Litt av en oppgave, ikke sant?

Om vi skal få forståelse av hva MENIGHETEN er, hvilken verdi og betydning den har, da er ovenfor nevnte skriftavsnitt en god hjelp til å ”lette litt på sløret”. Men først skal da være sagt, og det med ettertrykk, at menigheten er Guds eiendom! Ingen har den minste rett til å knytte menighetens eierskap så og si til sitt navn, som en slags forening man kan skalte og valte med etter sitt eget hodes mange påfunn!  Og legges dertil menneskemakt, selviske planer og beregninger, da står det hele for fall, og ikke noe mindre!

Paulus forteller oss i Efes.3:10 at disse veldigheter i Himmelen ikke får kunnskap om Guds visdom på annet vis enn å se på menigheten her nede. Og da vises det ikke til hva broder den eller søster den gjør eller ikke gjør, snarere på tross av det de ofte gjør! Guds visdom kommer der til syne ved hvordan Han arbeider i Menigheten, hvordan Han makter å føye de mange forskjellighetene i hudfarger, raser, meninger, språk, kulturer, barbarer, skyter og fri – til en enhet i ett legeme – i Kristus – hvor personene, alle de forskjellige lemmene lærer å ”elske hverandre slik som Jesus elsket dem” Joh. 13:34.  Et helt unikt arbeid som bare Gud er i stand til, ved Den Hellige Ånd!

Når vi da ser på det andre avsnittet, 1.Tim. 3: 15, finner vi at Sannheten støttes ved det arbeid Gud utfører i den enkelte. Det viser seg å stå i de hardeste stormer, bygget på Jesus som grunnvoll, og det er den som Paulus skriver om i sitt andre brev til Timoteus 2: 19: ”Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!”

Vi ser Guds visdom i Jesus som ga avkall på all den herlighet Han hadde hos sin Far, som steg ned- helt frivillig – og av kjærlighet til menneskene for å frelse dem ut fra sin store nød. Han viste dermed engleskaren i Himmelen + menneskene over den hele jord at erkeengelen, Satan, tok skammelig feil i sitt hovmod, for ”Hovmod står for fall”! Ordspr. 16:18

Ved såkornet, det ene som i jorden dør og gir liv til hundre andre korn kan vi få øye på Guds visdom. Ved enkens skjerv viste Jesus oss hva gavmildhet er. Og ved det lille uskyldige barnet som stod ved Mesterens side får vi kunnskap om veien inn i Himlenes rike. Og ved de to menn som ba i Tempelet viste Jesus oss hvem som rettferdiggjøres, eller ikke. Og ved liknelsen om Den Barmhjertige Samaritan lærer Jesus oss hvem som var barmhjertig og de to som ikke var det. Og ved den tiende spedalske ser vi hvem som var takknemlig, de ni andre var det ikke. Og ved liknelsen om den fortapte sønn lærer vi hva fedresinn er og om den ”rettferdige pekefingeren”. Og ved han som lot de 99 være og ikke ga seg før han hadde funnet det ene, villfarne får, tok det hjem til folden og gledet sig mer over det enn de 99. Det viser oss hva hyrdesinn er. Matt.18:12. For ikke å gjøre innlegget for langt, setter jeg punktum her. Om emnet finns stoff til en bok.

Konklusjon:

Den enkleste undervisning er ofte den mest virkningsfulle, kan for den lydige og flittige eleven lede til adskillig innsikt.

SNART skal Jesus si: ”Og atter: Se her er jeg og de barn som Gud har gitt meg”, den utallige ”barneskare” som ble Guds barn fordi de tok i mot  og trodde på Jesus og Hans verk for dem. De blir gitt tilbake til Jesus som stjerner i Hans krone og pryd for Hans herlighet. Hebr. 2:13.

Og mens vi venter kan vi synge sammen fra sangen til Ingrid Bekkevold, nr 216 i H.V.:

”Snart er trengselens tid forbi, endt vår tornefulle sti.

Evig sammen skal vi bli. Halleluja!

Ingen smerte finnes der, hjemme hos vår Frelser kjær.

Livets krone venter der. Halleluja!”

La oss derfor, kjære venner, resten av vår tid her ”Stride troens gode strid” og som Paulus bevare troen, inntil enden! Det finns ingen pris som er for stor for det!

E.E. febr- 18

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Innlegg nr 243

”men fornyes i deres sinns ånd” Efes. 4:23

Under loven som Moses fikk nedskrevet på steintavler var det fullt mulig med sterk vilje å forbedre vaner og livsmønster fra noe som ikke var bra til noe som var bedre, og det er nok noe som mange gjør også i dag. Og en livsførsel som behøver forbedring både var og er rimelig stor, la det være klart og tydelig sagt! Det er bare det å merke seg at forbedringene varer så kort en tid, de blir ikke stående som noe som er blitt nytt. Vi kjenner vårt kjøds styrke som gjør loven maktesløs, (Rom 8: 3) selv om viljen er aldri så sterk. ”Ja, det skal være sikkert og visst” synes jeg meg høre fra ærlige sjelers dype hjertesukk! Og disse sukk kan åpne hjertets jordbunn for Guds skriving der av sine lover og bud (Jer.31:33) Da skjer det ikke bare en forandring, nei, da skjer en forvandling som er resultat av ”et annet sinn…” som Peter formaner til i Ap.gj.3:19.  Og forvandlingen varer ved når vårt skjulte menneske, det innvortes, ”fornyes dag etter dag” som Paulus skriver i 2 Kor.4:17. Gjennom en daglig, åpen kontakt/bølgelengde ”med det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd! (Kol.3:1) formidles Guds impulser til vår fornyede sinns ånd, impulser som viser vei og ved tro gir oss hva vi har behov for å vite til enhver tid.  Og dette foregår til tross for at vårt utvortes menneske på samme tid går mer og mer til grunne. Utrolig, men dog sant!

Vi har mange ganger hørt det bli sagt at han/hun ikke er til å kjenne igjen, selv om de jo er de samme mennesker som tidligere. Slik kan man si om en som er mer enn forandret. Vesen, ferd og væremåte er helt nytt.  Her ligger troens hemmeligheter skjult og bevart og åpenbares for oss litt etter litt ved vår omvendelse og nye fødsel. Den store forskjellen mellom de naturlige og de åndelige livslovene er at de naturlige avtar for etter hvert å bli borte, mens de åndelige blir værende, virkningsfulle, klarere og klarere så lenge vi bevarer troen i et vakkert og godt hjerte. Les om dette i Rom 12: 1-2, i 1 Kor. 9:27, i 2 Kor. 4:17 og 2 Kor.5:10.

En betingelse for åndelig utvikling er at vårt legeme ikke tillates å styre oss men at vårt nye sinn og fornyede ånd i stedet styrer legemet, undertvinger det til lydighet under vår vilje.

Paulus leverer meget sterke ord som sitt personlige vitnesbyrd ved å skrive: ”Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom ….”  Likeså ved dette: ”Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved Ham som elsket oss” Rom. 8: 37.

Seier vinner den som går den første, avkrevde milen, men mere enn seier vinner den som tvinger sitt legeme til å gå den andre milen. Seier har den som lever i Ånden, men mere enn seier har den som vandrer Ånden. Gal.5:25.

Det lar seg gjøre å skrive om disse ting, men langt herligere blir det når vi merker at det fungerer slik i det daglige liv. Min personlige erfaring er slik, ved Guds usigelig store nåde og barmhjertighet, tross mange fall og likeså mange oppreisninger. Høylovet være Hans navn!!

Skal vi ta sjansen på at vi i dette deltar i et meget lønnsomt prosjekt?

E.E. febr- 18

 

 

 

Innlegg nr 243

”men fornyes i deres sinns ånd” Efes. 4:23

Dette er noe annet enn å endre på vaner og livsmønster fra noe som ikke er bra til noe som er bedre, som mennesker kan tale vel om, og som vises på overflaten.

Paulus skriver i 1 Kor.9:27: ”men jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, forat ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig”. Vi forstår av dette at han ikke ga legemet tillatelse til å styre sitt liv. Han tvang det til underkastelse slik en slave må gjøre som følger sin herres vilje og den vei/linje som han bestemmer. Dette sier oss igjen at Paulus selv gjorde det som han formante romerne til, nemlig ” å framstille sitt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer”, Rom 12:1. Hva kan et offer kreve, velge eller byde?

Videre, i vers 2 formaner han dem til ”ikke å skikke seg lik med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av deres sinn, så dere kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne! (min understr.) Det sinn som så og si hele den vestlige verden drives av er å få legemets krav/begjæringer tilfredsstilte, oppnå egne fordeler, mettes av rikdom og makt. Det er det vi ikke skal etterlikne, men få et nytt og bedre sinn som lenges etter Guds vilje med livet. Det er vel det som interesserer dem som har et himmelsk kall?

Å, hvor dette er utfordrende å lese, ikke minst å forstå! Vår omvendelse er synlig og hørbar for våre omgivelser, men i vårt skulte liv med Kristus, Kol.3:3, foregår en forvandling, en fornyelse av vår sinns ånd, Efes.4:23. Der lærer vi av Ham noe vi tidligere ikke kunne, nemlig å ta de rette valg, de som har verdi for evigheten. Det sinn som verden har, og drives av, det er alt sammen en kortsiktig nytelse for legemet.

”For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, forat enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt.” 2.Kor.5:10. Våre legemer skal framstilles som offer, som redskaper for Gud til gagn og velsignelse for våre omgivelser den korte tid vi lever. Og legg merke til at vi skal få igjen det som våre legemer har gjort! Burde vi ikke da, så langt som vi er i stand til, legge vinn på å gjøre hva godt er så langt vi evner og forstår? Og jeg er 100% sikker på at Gud vil gi både nåde, kraft og mulighet til å utføre det i gjerning!

Skal vi ta sjansen på at det kommer til å bli et meget lønnsomt prosjekt?

E.E.jan-18

 

Innlegg nr 242

Hellige hender

”Jeg vil at mennene på hvert sted skal bede så at de oppløfter hellige hender, uten vrede og trette”, slik skriver Paulus i 1.Tim.2:8. Hellige hender er rene hender, renset i Jesu’ blod og kan ikke forenes med vrede og trette.

”hver med sin harpe og med gullskåler, fulle av røkelse, som er de helliges bønner” Åp. 5:8. Kanskje kan vi si at det er hellige hender som bærer fram gullskålene som igjen er fylt med røkelse, de helliges bønner?  I sannhet en herlig kombinasjon, spør du meg. For forstanden? Ja, samtidig som det er en velbehagelig duft for Herren. Vreden og tretten er lagt på alteret der offeret brenner lystelig og avgir denne velbehagelige duften, til ære for Jesu’ død og offergjerning for oss.

Å være trettekjær er ikke en skikk i Guds menigheter skriver Paulus i 1 Kor.11:16. Heller ikke Paulus og hans medarbeidere hadde den skikken. Der og da gjaldt det trette om ytre ting. Det er påfallende hvor mye kraft og energi det lar seg gjøre å legge ned i det som synes utvendig, men Korinterne hadde nok ikke funnet fram til de dybder som ligger skjult i Kristus og latt seg enes om dem.

Hellige hender strever ikke etter penger, makt og storhet i menneskers øyne. De graver heller i Guds dybder, etter den rikdom som ligger i å tjene Jesu’ brøde og søstre, fremme gudsfrykten og få et dypere samfunn på selvfornedrelsens smale vei. Samtidig som kjødets krav, vrede og trette holdes fast med rep (ikke hyssing) til alterets horn, Salme 118:27. Vår livstid, om den enn er aldri så lang, går med til forbrenning av dette offer. Og under tiden kan vi holde høytid og rope ut: ”Du er min Gud, og jeg vil love deg, min Gud, jeg vil opphøye deg. (v. 28). Pris Herren, for Han er god, Hans miskunnhet varer evindelig.” (v. 29).

E.E. jan-18

Innlegg nr 241

Viktig å ha i tankene

Tålmodighet er en dyd som er absolutt nødvendig for å nå et mål som man har satt for seg. Når det er snakk om et jordisk mål, så behøver jo ikke det alltid å ta så lang tid å nå fram til og derfor heller ikke kreve så mye av den dyden. Men når målet er å likne Jesus mest mulig og i størst mulig grad få del av himmelsk herlighet, da krever det livstiden vår, kort eller lang og tilsvarende stor del av tålmodighet. Men tom blir aldri kilden hos Gud, og Han øser mer enn gjerne fra sin kilde. Takk og lov for all den tålmodighet Han har vist meg i mitt liv!!

Her vil jeg føye til noe viktig, med utgangspunkt i en strofe fra denne sang: ”Det bor en lengsel i hvert bryst her nede, en lengsel og en higen etter freden……” . For mange ble en lengsel etter Gud lagt ned i hjertet, en trang etter å lære Ham å kjenne og få være Ham til behag  og den har ligget der fra barndommen av. De har beholdt denne lengsel, dette hjertesukk, gitt seg til Jesus, tatt lengselen med seg fra år til år, vært trofaste så langt de forsto. De forblev ”fattige i ånden” fordi de aldri ”fikk det til” i sitt personlige, daglige liv, og sørget over det inn i alderdommen. Jeg ser nå at nettopp denne lengsel holdt hjertegrunnen varm, god og mottagelig for Åndens arbeid i sjelen og ble en ”god jord” for det som ble sådd der. I tålmodighet og takknemlighet kom etter hvert gode frukter fram, en ”frukt som varer” (Joh. 15:16) til Faderens og Sønnens velbehag og ære. Ser vi ved dette hvor viktig tålmodigheten er for vekst opp til Ham?

Sitat også fra andre sanger kan være på sin plass her: ”Jeg lenges mot hjemmet hist oppe…..Det skriker i dypet av hjertet…..En nagende trang er der stedse, en lengsel så tærende sterk…..jeg kan ikke slå meg til ro” nr. 75 i H.V. ”Jeg lengter opp til Himlen, til lyset og til Gud…..Jeg stunder å få flytte, jeg er så trett og sår…. jeg lengter etter hvile, ja, etter hvile der.” nr. 187 i H.V. ”Hvitkledde kor, skare så stor, helg’ner, martyrer som før stred på jord, de roper til oss som i striden enn står: O, kjemp og hold ut inntil kronen du får”.  (H.A Tandberg forf.)

Igjen vil jeg si: En hjertelengsel etter å lære Faderen og Sønnen å kjenne gjør hjertebunnen til en myk og god jord, mottagelig for den gode sæd, Guds Ord, som igjen fuktes av sorgens tårer, alt til ære for Gud! Min inderlige formaning til deg, kjære bror og søster, barn, unge og gamle er derfor denne: Ta godt vare på den lengsel som Gud har lagt ned i deg, kanskje fra fødselen av. Det er en dyrebar skatt! I den skal du ved tålmodighet bære frukt som varer ved til evig tid. Ikke det alene, men du får også nåde til å være andre sjeler til trøst, balsam og glede i deres vandring her nede. Så hold deg fast hos Gud ved tro, tålmodighet og kjærlighet! Både du og jeg skal med klar røst synge ”Det var nåde i fra Gud den hele vei”. Dette lærer vi av Mesteren om vår lyst står til å lære, Matt 11:29.

Til slutt: Denne sorgblandede lengsel, denne higen så tærende sterk opphører aldri her på jorden. Den smelter først sammen med den virkelighet som i glede og jubel utropes der oppe: Nå ser jeg Ham som Han er.

Jeg ønsker alle lesere av denne blogg et

GODT NYTT ÅR

E.E. 11 jan-18

 

 

 

Innlegg nr 240

Fattigdom i ånden – rikdoms forførelse

Begge disse sider er uttrykk fra Jesu’ egen munn mens Han talte og virket i det offentlige rom her på jorden. Vi finner den ene siden i Matt. 5:3 og den andre i Matt. 13:22. I åndens fattigdom bevares Guds Ord og bærer frukt, mens det kveles/dør under rikdommens forførelse. Dette er to ufravikelige sannheter! Og da nettopp fordi Jesus selv har sagt det.

To eksempler, og dermed to forskjellige retninger i sin utvikling er beskrevet i Åp. 2 og 3. Menighetene i Smyrna og Filadelfia på den ene siden og menigheten i Laodikea på den andre. Der kommer en stor og avgjørende forskjell tydelig fram, og vi må ha klart for oss at den forførelse som var virksom på Johannes’ tid, den er like virksom i dag.

Vi husker utsagn fra politiske partier etter årets stortingsvalg, de lød omtrent slik: ”Folk har ikke forstått vårt budskap”, og det var gjerne fra tapende partier det ble sagt. Behøver det bare forklares med at folk ikke forstår? kan det ikke også være at det som framføres er uklar tale? Men Jesu’ Ord og tale er i alle fall tydelig og klar. Villfarelsen kommer når man ikke lyder Guds Ord men i stedet følger sitt kjøds lyst og vilje.

Se her Jesu’ tydelige Ord:

• Matt. 5: 3 ”Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.”
• Matt. 13: 22 ”Men det som ble sådd blant torner, det er den som hører ordet, og verdens bekymring og rikdommens forførelse kveler ordet, og det blir uten frukt.”

Hvem er den som Ordet kveles hos? Det er en blant dem som sitter under Ordets forkynnelse!

Videre leser vi i Lukas 12: 15: ”Se til og ta dere i vare for all havesyke! For ingen har sitt liv av sitt gods, om han er nokså rik.” Denne farlige sykdommen virker slik at de som har den, de får ikke nok, de blir ikke tilfreds.  I Hebr. 13: 5 leser vi: ”Deres ferd være uten pengekjærhet, så dere nøyes med det dere har;” Gudsfrykt har vi bruk for når vi  skal avstå fra noe vi har mulighet til å skaffe oss, og som vi dessuten ”har lov til”. Men ”Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning” skriver Paulus i 1.Tim. 6:6 og han ikke bare sa det men gjennomførte det. Legg også merke til at skriftstedets Ord om ”verdens bekymring” knyttes til ”rikdommens forførelse”. Man skulle jo tro at den som er rik også er fri fra bekymring, men slik behøver det altså ikke være.

Så leser vi følgende Ord av Jesus i Matt. 15: 8: ”Dette folk ærer meg med leppene; men deres hjerte er langt borte fra meg; v.9 men de dyrker meg forgjeves, idet de lærer lærdommer som er menneskebud.” Det går altså an å tale, lære og få folk til å tro på at klare brudd med Guds Ord, og som Jesus kaller forførelse ikke behøver å være forførelse, for det kan forklares med andre ord. Det forklares så vakkert at det ikke er havesyke som ligger bak, nei, det er noe helt annet, man øver nestekjærlighet i omsorg for andre. Det er da å håpe at de som sier slikt ikke har et hjerte som er langt borte fra Herren! Nå vil jeg komme med et dristig spørsmål: Minner havesyke/grådighet om den smale vei? finner vi et eneste av Jesu fotspor langs denne bredere vei?

De som venter på Herren lar seg rense og helbrede fra den tærende sykdommen som heter havesyke. Og det gjør de i sann kjærlighet og takknemlighet til Ham som de elsker, til Jesus som gav sitt liv som deres FRELSER. La oss være en av dem, kjære medmenneske!

E.E. des. – 17

 

 

Innlegg nr 239

STILLE  i sjelens bibliotek.

Jeg mener å huske at på døren inn til en biblioteksal var festet en plakat hvor det sto STILLE, og stille er det i en slik sal selv om det er flere mennesker der. Stille går de når de leter i bokhyllene og stille sitter de når de leser, de taler stille, hvisker til sidemann. Helt betegnende er det.

Av lang og god erfaring vet jeg at Guds tale aldri er så tydelig og klar for meg som i tidlige morgentimer. Taler Gud tydeligere nettopp da? Nei, men da er det ro og stillhet i sjelen, og mottakeligheten er våken. Den gjør at Guds tale når fram til hjertets ører.

Bibliotek? Har ikke noen og enhver av oss samlet ord, inntrykk og minner ”på godt og ondt” i et lukket kammer der inne i sjelens dyp? Noe om advarsler vi fikk, noe som vi fikk lærdom av, noe som vi måtte ordne opp i og som ble til forløsning for oss? I stillhet i dette sjelens bibliotek vekkes tanker i takknemlighet for ord vi fikk sagt eller ord vi ble forskånet fra å si? Det er rikdommer av så mange slag å hente der i stillheten, ikke i drømmens stillhet men i våken tilstand. Ved Ånden er det Altets Gud, Barmhjertighetens Fader, All Tålmods Gud som har noe å si oss. Der nyter vi bordfelleskap med nattverds brød og vin, våre spørsmål får riktige svar som AHA – opplysning. Ja, det er mange hyller med mange bøker i våre egne ”bibliotek”, men føden derfra hentes best fram i stille stunder.

Nettopp på dette felt høster djevelen i dag sine største triumfer, ved å holde sjelene sysselsatt! Han stjeler deres tid slik at sjelene ikke får tid til ”stille stunder”, ”vi er opptatt” var med andre ord unnskyldningene for de innbudte til ikke å komme til gjestebudet. Luk.14.

”En stille stund med Jesus”, (Sangboken nr 576,v.3)

”En stille stund med Jesus, og hjertets uro flyr. Og blikket vendes oppad fra jordens ståk og styr. Til livets arv der oppe, som evig skal bestå, når himlene og jorden i dommen skal forgå”.

Menn og kvinner med betydning for Guds rike har til alle tider hatt behov for slike stille stunder.

1.Mos.24:63: ”Og Isak gikk ved aftenstid ut på marken for å ha en stille stund; og da han så opp fikk hans se noen kameler som kom gående” v.64 ”Og da Rebecca så opp fikk hun øye på Isak; og hun skyndte seg og steg ned av kamelen.” Var det tilfeldigheter?  Nei, en Guds styrelse til et viktig møte der og da.

Ap.gj. 21:40: Paulus stilte seg på trappen ”og slo til lyd for folket med hånden; da det nu ble aldeles stille, talte han til dem…..” Stillheten der og da gjorde at Paulus’ tale beroliget den opphetede massen som besinnet seg og Paulus slapp fri.

Esaias 50:4: ” Herren, Israels Gud har gitt meg en disippeltunge, så jeg skal kunne kvege den trette med mitt ord; Han vekker mitt øre hver morgen, Han vekker det for at jeg skal høre som disipler hører.” I morgenens stille stund lærer en disippel å høre med sine ører hva han skal tale med sin tunge. Ikke selvvalgte ord, men ord fra Herrens munn, og de er i stand til å kvege den trette.

E.E. nov-17

 

Innlegg nr 238

Vår ferd setter preg på våre liv, et godt, mindre godt eller et dårlig preg.

Det er en virkelighet som er mer reell enn vi kanskje ønsker å tro. Det er til og med slik at det ikke lar seg skjule. I Ordspr. 20:11 leser vi følgende: ” Allerede den unge gutt viser ved sine gjerninger om hans ferd vil bli ren og rett” og i 22:6: ”Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.” Med disse Ord fra Skriften som grunnlag tror jeg ikke det blir galt å kalle ungdomstiden i et menneskes liv for dets såtid, og hva man da sår, det får man igjen når høsten kommer, Gal.6:7. Og det igjen utfordrer oss som foreldre på hva vi legger inn i de små barnas sinn og tanker. Her er det livslover som tidlig trer i kraft.

Og hva er det som preger våre voksne liv? Om vi ikke tidlig lærte å fornekte vår egoisme, dette ”jeg først, og jeg må ha det behagelig og enklest mulig, jeg må utfolde meg, jeg vil være fri og ikke bundet av bud og regler eller andres ønsker og meninger, jeg vil selv styre min tid”, da dannes etter hvert vaner i livet og de er vonde å vende og egoismen setter et preg på oss. Vi gir derfor våre barn en meget god hjelp i deres liv om de lærer å fornekte sin vilje og sin lyst, så tidlig som mulig. Ikke som noe de er nødt til, ved tvang, men som noe de får forståelse av blir til glede for dem senere i livet. Jo tidligere man lærer å skille mellom godt og ondt, desto lettere blir det å velge når man står overfor vanskelige og avgjørende valg som man er nødt til å gjøre senere. ”Den krok må tidlig lære som god krok skal bli”, er det ikke slik ordtaket lyder?

Altså:

Se i Fil. 3 at Paulus var villig til å oppgi alt det som for ham kunde være en vinning for å lære Kristus å kjenne, v.10, ”og kraften av Hans oppstandelse og samfunnet med Hans lidelser,” Egoismen kan så godt like å tale både vel og lenge om Jesus, gjøre seg stor av kunnskapen om Ham både sent og tidlig. Men hva egoismen ikke er villig til, det er å få samfunn med Jesus i lidelsene Hans. På dette punkt skiller ekte og sann kristendom seg fra den uekte og falske, den som vil yte fra den som helst vil nyte, og den som vil fornedre seg selv fra den som vil opphøye seg selv. Her finner vi to sterke motpoler, og mens nåden er over jorden, før Herren kommer for å hente sin ekte brud, bør vi finne den rette polen for vår ferd i livet.

E.E. nov. – 17

.