Publisert av: Erling Ekholt | 20/09/2018

Tanker og ord om apostelen Johannes

Innlegg nr 256

Tanker og ord om apostelen Johannes

Det som jeg her ønsker å skrive om denne meget interessante disippel, det skrives i spørsmålsform, helt uten noen som helst klassifisering av eller sammenlikning med de andre apostlene.

Jeg har merket meg at ting som er viktig å forstå for oss kristne i dag ikke hadde blitt kjent for oss om ikke Johannes hadde skrevet om det. Etter evne og forståelse vil jeg ta noe av det fram her, i en tilfeldig rekkefølge. I sum gir alt sammen meg et bilde av en læregutt som ifører seg de klær som Paulus formaner kolossenserne til å kle seg i (Kol. 3: 12-14). Utenpå de andre klærne tok han på seg den varme frakken som heter kjærlighet. Johannes’ nærhet til Jesus, i et dypt og fortrolig samfunn, dat dannet og formet ham slik at han passet inn i det navnet andre har gitt ham, nemlig ”kjærlighetens apostel”. Lengselen etter å bli Mesteren lik lå nok Johannes varmt om hjertet.

Tradisjonen forteller at da Johannes var blitt gammel og svak– han ble ca 100 år – ble han båret til menighetens møte der han holdt denne tale til sine kjære brøde og søstre: ”Mine barn, elsk hverandre!” Så ble han båret hjem igjen. Det er rimelig å tenke at kunnskap og lærdom der og da var underordnet for Johannes å formane dem til å arbeide med.

Først vil jeg nevne ”den lille Bibel” som vi finner i Joh.3:16. Mon om noe vers i Det nye Testamentet er talt over like mange ganger som dette vers?

en av hans disipler satt til bords ved Jesu side, han som Jesus elsket; til ham nikket da Simon Peter og sier til ham: Si hvem det er Han taler om.” Jesus elsket ganske sikkert alle 12. Men det var noe ved denne unge disippel, kanskje hadde Jesus og Johannes et fortrolig samfunn som gjorde at de kunne betro seg til hverandre? Kanskje mente Simon Peter at Johannes derfor hadde fått vite av Jesus hvem det var som skulle forråde Ham? (Joh. 13)

    ”Deretter slår Han vann i et fat, og så begynte Han å vaske disiplenes føtter og å tørke dem med linkledet som Han var ombundet med.” Johannes la merke til at Jesus også var praktisk i handling, en handling som gjorde innrykk på Johannes! Det er han som har gitt etterslekten kjennskap til dette særdeles vakre eksempel. (Joh. 13)

Historien om kvinnen ved brønnen finner vi i Joh.4 og bare der. Hva lærer vi ikke av den historien? Jo, vi lærer bl.a. at en samaritansk kvinne kommer til tro på Ham, om hennes frimodighet og at hun straks blir et vitne for sine omgivelser, sprer budskapet om Ham slik at mange i hennes landsby kommer til tro. Hun ble kanskje den første evangelist?

Og om hvem som er den gode hyrde, den som setter sitt liv til for fårene, noe som en leiesvenn ikke gjør, det kan vi lese om i Joh.10.

Og i Joh. 15 får vi vite hvem som er det sanne vintre, at det er Jesus selv og at Hans Fader er vingårdsmannen, og at vi er grenene på dette vintre. (Joh 15)

Og at Jesus skulle sende oss en annen Talsmann (Joh14,15 og 16 + 1Joh.2). Hans navn på forskjellige språk og bibeloversettelser favner veldig vidt, så som hjelper, trøster, advokat, en som taler vår sak.

Jesu avskjedstale til sine disipler får vi kunnskap om ved Johannes.  At Han er ”veien, sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh. 14, 15 og 16. Også om Jesu yppersteprestelige bønn i Joh.17.

Johannes gikk helt fram til korset, sammen med Jesu mor, morens søster og Maria Magdalena. Jesus så der og da den omsorg Johannes hadde for sin mor og betrodde ham gjerningen å ta vare på henne. Det er tydelig at Jesus ga Johannes dette viktige oppdrag fordi Han visste at han var skikket til det. Jesus stolte på ham. (Joh. 19)

At Jesus også kunne steke fisk, det forteller Johannes om der på Møteplassen ved Galileas sjø. Han innbød de motløse, sultne fiskerne (de hadde ingen fisk fått hele natten) med disse Ord: ”Kom hit og hold måltid”. (Joh.21). Vi ser ved flere tilfeller at Jesus gjerne setter seg til bords og bryter brødet med dem som vil høre på hva Han hadde å si dem.

Og i samme kapittel gir Johannes oss også kunnskap om de tre spørsmål Jesus stilte Peter der på Møteplassen. Nettopp ved dette får menighetsledere, forstandere, pastorer m.m. den aller beste oppskrift på hva de som hyrder har å gjøre. Først og fremst å elske Jesus, så gi lam og får føde og vokte dem, helt uten annen lønn enn den som eieren av lam og får finner rettferdig å gi dem etter en uselvisk tjeneste! Ingen andre motiv for sin tjeneste enn varm kjærlighet til Jesus og Hans lam og får. Med disse spørsmål til Peter ville Jesus få bekreftelse på om Hans lam og får (menigheten) skulle få en HYRDE eller en leiesvenn. Leiesvenner kan gjerne stille seg fram, heve seg over andre og med seg selv for øye holde glødende taler. Hyrder gjør ikke det!

I sitt første brev, kap.5: 6 skriver Johannes” Han er den som kom med vann og blod, Jesus Kristus, ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. (v7) ” For de er tre som vitner: (v.8) Ånden, vannet og blodet, og disse går ut på ett. (v.9) Tar vi imot menneskenes vitnesbyrd, da er Guds vitnesbyrd større; for dette er Guds vitnesbyrd at Han har vitnet om sin Sønn.”  Dette er ”dybdeord”, som er verd å grunne på, spør du meg!

Og det er i Johannes’ brev vi kan lese om Antikrist og hans ånd. Noe som nesten er borte fra vår tids vanlige forkynnelse, til tap for dem som heller burde få skarpe advarsler mot denne kristendommens hovedfiende!

Nå hopper jeg tilbake til Joh.21 hvor Johannes avslutter sitt evangelium med den største, dypeste og videste verdibeskrivelse vi kan finne om det Jesus gjorde, og beskrevet av et menneske som virkelig forsto Jesu’ gjerning:

”Men det er også meget annet som Jesus har gjort, skulle det skrives, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives.”

Og da spør jeg: Hvem vil forsøke å verdsette Jesu liv og gjerning sterkere enn det Johannes med disse ord har lagt for dagen?

Så kan vi i tillegg til alt dette ta med den store oppgaven Jesus ga fangen som satt i hulen på Patmos. Han fikk nærmest ordre av Jesus å skrive til de 7 menigheter i Lilleasia, i detalj, de tanker Jesus hadde for hver av dem. Johannes ble betrodd denne gjerning, og ikke bare det, tenk også alle de hemmeligheter som er nedtegnet fra Johannes’ hånd i resten av Åpenbaringsboken!

Til slutt:

Hva hadde kristenheten fra apostlenes tid tapt om ikke Johannes hadde skrevet om det som ovenfor er nevnt m.m? Dessuten var Johannes et troverdig vitne som ved selvsyn opplevde Jesu’ død på korset og som den første av disiplene så at Jesus var oppstanden, graven var tom, bare linkledene lå igjen i graven. Var det bare fordi Johannes antagelig var yngre og lettere at han sprang fortere enn Peter til graven? Spørsmålet får stå ubesvart.

For kvinnene ved graven og alle de som fortsatt elsket Jesus og ville være Hans etterfølgere stod Johannes som et lysende fyrtårn som ga lys på veien, trøst og visshet om landkjenning. Jeg regner med at Jesu’ mor i særlig grad opplevde det i de stormer hun kom til å møte.

Så gjentar jeg at det som her er nevnt ikke er en sammenlikning som setter Johannes i en særstilling i forhold til de øvrige disiplene. Kanskje kan jeg bruke ordtaket som sier: ”Si meg hvem du omgås og jeg vil fortelle deg hvem du er lik”. Om jeg heller sammenlikner Johannes med en elv av viss størrelse, så ser jeg i elven to deler, den ene er et stryk med urolig, brusende overflate og vann uten dybde. Den andre er en bredere del med rolig overflate og dypt vann. På meg virker Johannes å passe best inn i den andre delen.

Et tillegg: Vi kan vende litt på flisa og si at i de andre evangeliene får vi vite Ord og hendelser som Johannes ikke har med. De utfyller hverandre på en ypperlig måte. Derfor: Gud skal loves og prises for de evigvarende skatter vi finner skjult i Bibelen Hans Ord!!

E.E.sept.-18

 

 

 

 

Publisert av: Erling Ekholt | 16/09/2018

Et skjult liv med Kristus i Gud

Innlegg nr 255

Et skjult liv med Kristus i Gud.

Vi kan vel si at det liv vi lever for menneskers øyne omkring oss er både skjult og åpent. Men for Guds øyne er det skjulte å betrakte som en åpen bok. ”og ingen skapning er usynlig for hans åsyn, men alt er nakent og bart for Hans øyne som vi har å gjøre med” Hebr. 4:13.

Tittelen over dette innlegg er hentet fra Kol.3:3-4 der det står: ”Dere er jo død: og deres liv er skjult med Kristus i Gud; når Kristus, vårt liv, åpenbares, da skal og dere åpenbares med Ham i herlighet.”  Her må ingen forledes til å tro at uoppgjorte saker, lån som ikke betales tilbake, tvilsomme pengemidler m.m. får plass i det liv som er skjult med Kristus i Gud! Ble det ikke ryddet opp i mens man hadde nåde til det ved selverkjennelse, omvendelse og ved Guds nåde fått det renset bort i Jesu’ blod, da blir det også åpenbart, men ikke med Ham i herlighet. En tryllekunstner som heter Antikrist forleder i dag ved sin ånd utallige kristne til å tro på slike løgner. Sitt EGO, lyst til tom ære og makt kan nok la seg skjule for mennesker, men ikke for Gud!

Dette skjulte liv med Kristus i Gud er mulig å leve på, i hvert fall, to betingelser: Den ene er en varm kjærlighet til Jesus fra et helt hjerte, den andre er ubetinget lydighet mot Guds Ord. Slike menn og kvinner får Guds store nåde over seg, de gis derved forstand og kraft som er noe de ikke har fra egen barm. De vil komme til å si ved livets slutt. ”Det var nåde ifra Gud den hele vei.”

Vi kan av Guds Ord se og lære hvordan Gud bedømmer høy og lav, rik og fattig, stor og liten, sterk og svak m.m. Dette er ikke bare godt å se, men også helt nødvendig å se for ikke å satse tid, helse og krefter på objekt som forgår eller brenner opp.

  • Døperen Johannes var kanskje en av de første etter at Jesus sto fram i det offentlige rom som fikk åpenbaring ovenfra om disse forskjeller. Han sa om Jesus: ”Han skal vokse, jeg skal avta.” Joh.3:30. Var det kanskje derfor at Jesus sa følgende om Johannes: ” Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke oppreist blant dem som er født av kvinner; men den minste i himlenes rike er større enn han.”  

 

  • Paulus skriver i 2Kor.12:10: ”Når jeg er skrøpelig da er jeg sterk.” Og i v.15: ”Men jeg vil med glede ofre, ja, bli ofret for deres sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av dere jo mer jeg elsker dere.” Var disse særdeles vakre ord av Paulus utslag av et skjult liv med Kristus i Gud? Ja, ganske visst, og de gir oss rimelig god grunn til ettertanke. Og ettertanken vil nok vise oss vårt EGO !

 

  • Jesus sa om enkens skjerv: ”Sannelig sier jeg dere: Denne fattige enke har lagt mer enn alle de som la i kisten. For de alle la av sin overflod, men hun la av sin fattigdom alt det hun eide, hele sitt livsopphold.” Mark.12:43-44. Her ser vi Jesu’ verdimåling, Hans bedømmelse av stor og liten, rik og fattig.

 

Vårt evig store forbilde og eksempel på dette område er selvfølgelig Jesus, vår Mester og Frelses Høvding. Han sa: ”Ta mitt åk på dere og lær av meg; for jeg er ydmyk og saktmodig av hjertet; så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.” Matt.11:29 og 30. Når vi ser hva Han oppnådde, da er vi vel interesserte i å lære hva og hvordan Han gikk fram? Vi burde i alle fall være det. Han tilbød å lære oss to fag:

  1. ydmykhet  2. saktmodighet.

Jesus hadde et fortrolig samfunn med sin Fader. Han lærer oss det om vi er ydmyke og saktmodige av hjertet. Jesus sa: ”Kom til meg” men det er nytteløst å komme til Ham som en stolt og stor mann/kvinne med mange lettferdige, høyttravende ord fra sine lepper. Det står i Ordspr. 3:32 dette: ”For en falsk mann er en vederstyggelighet for Herren, men med de oppriktige har Han fortrolig samfunn.” og i Salmene. 25:14: ”Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter Ham og Hans pakt skal bli dem kunngjort.”

Det hører til i et skjult liv med Kristus i Gud å ha et fortrolig samfunn med Herren. Det er en betryggende og givende stilling å være i. Fast som klippen kan vi stå i kulde og storm, på tross av midlertidige savn og tap!

Hva kan være større enn å få vende seg til Herren i vår nød, kunne stole fullstendig på at Han tar oss i mot, at Han lytter til oss, lar sitt Ord og Ånd stille vår hunger og slukke vår tørst? Få kjenne Guds fred synke ned i våre hjerter med en trygg forvissning om at vi får et evig liv sammen med vår Fader og vår Bror Jesus Kristus?

Stille! Hva ønsker du mer?

E.E. sep -18

Publisert av: Erling Ekholt | 27/08/2018

Vi må lære av historien

Innlegg nr 254

Vi må lære av historien

lære av hvordan historiens Gud  har behandlet og skilt sannhet fra løgn o.s.v. Et tydelig eksempel som vi kan få lærdom av, det finner vi i historien om Saul, Israels konge i1.Sam. kapittel 15 m.m.
Samuel sa til Saul: ”Da du var ringe i egne øyne, ble du hode for Israels stammer, og Herren salvet deg til konge over Israel.” v. 17.

Fordi du har forkastet Herrens ord har Han forkastet deg, så du ikke skal være konge.” v. 23.

Begrepet ”ringe i egne øyne” har samme betydning som ”å være fattig i ånden”, ja, kort sagt ”å være ydmyk”. Og i Jak.4:6 leser vi: ”Derfor heter det: Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir Han nåde.” Vi kan nok si at det er ett av de viktigste Ord for deg og meg å rette våre liv etter. Står det at Gud ikke tar seg av de stolte? Nei, Han står dem imot!  Og hva har da den stolte, sterke og selvsikre mann og kvinne å stille opp med? INGENTING!

Vi forstår at i tiden mellom kroning og avsettelse hadde det hendt noe med Saul’s sinnelag. Som mennesker i kjødet tåler vi dårlig å få ære og ros av andre mennesker, vi vil gjerne ”sole oss litt i glansen ,” som det heter.  Hva som da gjerne hender er at sinn og tanker vendes bort fra å forbli i det lave – ringe i egne øyne — til det motsatte –  oppover mot høydene.

Og videre tar man det ikke heller så nøye med sannheten. Det går jo an å pynte litt på det som ikke ser bra ut. I Sauls tilfelle var det jo bare det beste og det nest beste som ble spart, alt det andre ble bannlyst etter Herrens befaling. V. 15. Og så var det dessuten slik at: ”for folket sparte …….”.Å skylle på andre og andre forhold ligger heller ikke langt borte. At slike bortforklaringer ikke holder vann, det forstår vi nok.

Noe annet som vi kan lære av fortellingen om Saul finner vi i kap 13:12. ”så tenkte jeg: Nå drar filistrene ned mot meg til Gilgal, og jeg har ennå ikke bønnfalt Herren, og jeg tok mot til meg og ofret brennofferet.” Litt annerledes står det i Bibelen Guds Ord 1997: ”og jeg har ennå ikke bedt om nåde for Herrens åsyn. Derfor så jeg meg tvunget til å ofre et brennoffer.” Hvorfor så Saul seg tvunget til det han gjorde? Meget trolig i håp om at Gud da skulle godkjenne brennofferet som en erstatning for lydighet, og, på tross av ulydigheten gi ham beskyttelse mot filistrene.

Å ha Guds nåde over sin tjeneste i Herrens vingård er den beste beskyttelse, og er den tjenesten som er mest til nytte i menigheten , og til Guds velbehag! Og om Guds nåde skal være over oss da er betingelsen den at vi er ringe i egne øyne. De som er store i egne øyne, de tjener sjelden Herren, men aller mest seg selv.  Dette må vi legge oss sterkt på hjertet!

Paulus skriver noe i Rom.15:18 som kan passe inn her i denne forbindelse: ”for jeg vil ikke driste meg til å tale om annet enn det som Kristus har virket ved meg,…” Lett synlig er virkeligheten den at man i stor grad våger, ja, drister seg til å tale, handle og gjøre noe annet enn det Gud i sin visdom har pålagt tjeneren å gjøre.

Intet offer kan ”blidgjøre” Gud og få Ham til å handle etter en annen retningslinje enn at: ” lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer”. 1.Sam. 15:22.

Jeg vil ikke gå videre i dette, men peke på at ingen tryllekunstner i verdenshistorien har fått småfe eller storfe til ikke å gi lyd fra seg, eller fått Gud til å lukke sine ører til for ikke å høre på slike lyder. Ikke i fortid, ikke i nåtid, og heller ikke i framtid. I sin tid åpenbarer Han hva som er sannhet og hva som er løgn!

E.E. aug.-18

Publisert av: Erling Ekholt | 13/08/2018

Den «lille» bibel

Innlegg nr 253

Den ”lille” bibel, Joh.3:16 kalles vanligvis så.

Der leser vi:: ”For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv;”

De som denne sannhet blir stor og levende for, de blir i egne øyne små i seg selv, i økende grad, og fattigdom i ånden tar mer og mer styringen og makten i deres liv. Men vårt menneske trives svært godt i andre menneskers ros og klapp. Det smiler gjerne godt, nikker og bukker, for det passer godt inn i  bildet av seg selv. Om den æren og glansen har bærekraft i seg, (et nymotens uttrykk) da avtar den ikke når sannhetens søkelys settes på den. Den lyser fortsatt, blir stående når storm og høye bølger setter inn.  Noe for store menn og kvinner å tenke på! Se til at ikke den storhet du støtter deg til, etter hvert avtar i glans, og  du må kanskje  få et dekke over dine øyne.  Sannheten går aldri ut på dato!

I Matt.11:25-26 leser vi: ”Jeg priser deg, Fader, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, og åpenbart det for de umyndige; ja, Fader, fordi således skjedde det som var velbehagelig for deg.” (”revealed them to babes” står det i en engelsk bibel). At det er velbehagelig for Faderen tror jeg er fordi Han ikke tåler den viten, den kunnskap og visdom som er selvlærd og skrytende. For dem som er små og ringe i seg selv blir Ordet åpenbart av Gud selv..

Det er godt mulig Jesus mener at også den ”lille” bibel er skjult visdom for storaktig, åndelig forfengelighet. For dette ”lille” er nok ikke dyp nok viten for vise og forstandige, mens den reelle virkelighet er den at nettopp der ligger ”dybdene i Gud”. Der bringes man til å forstå og fatte. ”Så dere rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, må være i stand til å fatte med alle de hellige hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan fylles til all Guds fylde.”.Efes. 3: 18-19. De som forstår denne hemmelighet, de kjemper ikke lenger om posisjoner, om den første og beste plassen, om å bli sett opp til av mennesker eller kreve deres  lydighet og underdanighet. Det er herskere som er nøye med slikt, ikke tjenere som er takknemlige for at de i det hele tatt blir regnet med. Den veldige forskjellen som nettopp viser seg her, den er Gud interessert i å merke seg.  Og de som tar det slik, de har sagt farvel til verdens glans og gull! Forbi, forlatt for evig!

Antallet på de som trofast holder seg til ” den enfoldige troskap mot Kristus” er langt lavere enn på de som har latt seg dåre av slangens list, den som dåret Eva hin gang! 2.Kor. 11:3. Legg også merke til at det er meget sjelden du i skrift eller i tale får en skarp advarsel  mot Antikristens ånd. Det som her nevnes av fordervede tanker, er alt sammen et verk av Antikrist og hans ånd, samtidig som det også er et tegn på at Brudgommen kommer snart.

Antikrist har et meget sterkt kort i dette: Spar deg selv. Den direkte motsetning til hva Jesus sier: ”Hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv”. Der står vi ved viktige valg like til vi lukker våre øyne for siste gang.!

Her er gjort et forsøk på å få fram hvor stor den ”lille” bibel er. Kan vi ikke si at den forteller oss hovedbudskapet i Jesu Kristi evangelium? Samtidig som det også forteller oss at du og jeg ikke har det aller minste vi kan ”rose oss av”!  Stor kunnskap, dyktighet og viten om nesten alt kan menn og kvinner, ja, menigheter også gjøre seg store av for mennesker, men absolutt ikke for Gud!

Ved en klippefast tro på den ”lille” bibel får vi glede, frelsesvisshet og trygghet for evigheten! Og på det grunnlaget kan vi bygge videre med materialer av gull, sølv og edle stener. 1.Kor 3:10-15.

E.E. aug.-18

Publisert av: Erling Ekholt | 12/08/2018

Herren selv skal rope

Innlegg nr 252

Herren selv skal rope, (1.Tess.4:16)

Og hva skal Han rope så høyt og så sterkt om? Om at Hans gjenkomst står for døren, om at Han skal møte og hente de sine opp fra jorden.  ”Først skal de som er døde i Kristus stå opp, og deretter skal vi som lever, sammen med dem møte Herren i luften.” ”Og så skal vi alltid være med Herren.”

 Når skal dette skje? Snart sier Herren selv. La det med en gang være sagt at vi ikke vet dag eller time, men at ”Han kommer som en tyv om natten” (kap. 5:2) og at Han henter dem som venter på Ham. ”med iver” står det i Bibelen Guds Ord, 1997. Og dermed er utrolig meget sagt om den begivenhet som ligger foran oss.

Mitt poeng med disse ord er at når dette rop høres, da er det for sent å foreta seg slikt som burde vært gjort allerede forut for ropet. For eksempel om man har forgått seg mot sin næste, men gruet seg for forsmedelsen å be om tilgivelse , rettere sagt gjort opp sin/e  sak/er.

Eller betale den/de regninger som for lengst skulle vært betalt, eller tilbakebetalt et lån, stort eller lite m.m.m. Meget ofte svares slik som Jesus sier i Matt. 8:20 sier: ”La meg først ….” Slike unnskyldninger kan føre til et ”for sent”, forskrekkelige ord som kan bli en bitter pine evigheten lang!

Matt. 25:6 : ”Men ved midnatt lød det et rop: Se, brudgommen kommer. Gå ut og møt Ham!” Da er det for sent å vaske seg, rense seg, pynte seg, eller?

Jeg gjentar mitt poeng: Vent ikke til det er for sent å gjøre det som skal gjøres i dag! ”I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter. Hebr. 4:7.

Og hva forventer Brudgommen av sin brud annet enn at hun elsker Ham så høyt at hun gjør seg rede på forhånd?

E..E. aug. 18

Publisert av: Erling Ekholt | 06/08/2018

Hun lot sin vannkrukke stå

Innlegg nr251

Hun lot sin vannkrukke stå,

om det var bevisst eller ubevist, det vet vi ikke, men en interessant tanke gir det i hvert fall (Joh. 4: 28.) Av sammenhengen forstår vi at kvinnen hadde blitt grepet av å høre Jesus tale om det annerledes vann Han hadde å tilby henne, et levende vann, for hun sa: ”Herre!, gi meg dette vann”. (vers 15).

Et spørsmål vil jeg stille nettopp her, og det lyder slik: Har vi fått en tørst vekket etter dette levende vann ovenfra? Vi har lest om det adskillige ganger, vil jeg tro, ja, hørt vakre ord om det i gode taler mang en gang. Har det vekket en tørst i oss? Eller bruker vi krukken(for å holde oss i bildet) til fortsatt å hente oss vann fra jordiske brønner som ikke evner å få tørst slukket? Drikker vi fortsatt av verdens sprukne brønner, hugget ut av sjelens interesse for det som er stort, og som gjør oss rikere og rikere på ”gods og gull”?

Vår tid her på jord er for verdifull til å kaste bort til dette strev, dette stadige mas. Visstnok må vi avsette tid for det jordiske så vi kan gjøre rettferdighet og vår samfunnsplikt mens vi lever her, men må det derfor få lov til å frarøve oss den tid vi behøver til å fylle sinn og tanker med det som er ”der oppe”? (Kol. 3: 2). Kan vi ikke gjøre som det står i Efes. 5: 15-16 ”Se derfor til hvorledes dere kan vandre varlig, ikke som uvise men som vise, så dere kjøper den beleilige tid, for dagene er onde.” Vi kan kjøpe beleilig tid med den tid vi finner nødvendig å omprioritere!  Det koster noe for den som vil være en Jesu’ disippel, altså om det er himmelske verdier vi søker. Men verdens rikdom forblinder menneskers øyne, også kristnes øyne. Det er en påstand som vanskelig kan benektes.

Jesus forkynte at vi må fødes på nytt for å kunne se det som hører Guds rike til, og da kommer spørsmålet: Kan vi det herlige i Guds rike? og er vi villige til å betale med det vi eier av jorden for å få del i det?  Om ikke, da er våre øyne ennå ikke åpnet, noe av det som er nedenfra blender vårt syn.  (Joh. 3: 3).

La oss gjøre som kvinnen, hun lot vannkrukken stå!

E.E. aug.-201

Publisert av: Erling Ekholt | 18/06/2018

Frelsende nåde og oppdragende nåde

Innlegg nr 250

Frelsende nåde og oppdragende nåde

Tius 2:11-13. Helt klart viser dette at nåden fra Gud har to sider og to oppgaver med oss mennesker. Overskriften er hentet fra Bibelen Guds Ord 1997, litt annerledes enn i 1930, men i mine øyne klarere.

Side 1: v.11: ”For Guds frelsende nåde til alle mennesker er åpenbart”, med oppgave å frelse dem fra synd og evig fortapelse som tar imot og tror på  Kristus Jesus.

Side 2: v.12: ”og denne nåden oppdrar oss for at vi skal fornekte ugudelighet og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder”, dette trenger vi oppdragelse til, og merk i nåværende tidsalder! Foreldre flest ønsker nok å vise fram veloppdragne barn, og det må vi tro at også Gud ønsker for sine barn.

v.13:” mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus” Vi skal være opptatt av begge sider mens vi venter!

En undervisning av Paulus, enestående og klargjørende som kanskje bare denne gudfryktige Herrens tjener kunne gi!

Liberalisering av kristentroen i den nåværende tidsalderen har gjort at det, stort sett, bare forkynnes side 1 ved Guds nåde. Våger du å sette fram en slik påstand kan du spørre?  Ja! Og tenker du nøye etter, kjære bror og søster rundt om i vårt land, så tror jeg du er enig med mitt Ja!.

Hvorfor har det blitt slik? Med møysommelig og målrettet arbeid/fokus vil Satan danne et folk for seg, et folk som får likhet med sitt billede, ikke med Guds billede! I dag, som han gjorde med den første Adam, bruker han slangen til å vende tankene bort fra ”den enfoldige troskapen mot Gud” (2.Kor.11:3).  Det er en forberedelse til det store frafallet i endens tid (2.Tess.2:3 og videre) som har pågått med hjelp av antikristens ånd fra apostlenes dager. Den når snart sitt klimaks.

Selvfornektelse, et klart nei til lystene i kjødet har aldri klødd i ørene på folk, kanskje ikke heller i forkynneres egne ører! Det høres ikke så mange AMEN eller så mye klapping i hender, eller blir så store kollekter når side 2 forkynnes med kraft og begeistring, tror jeg.

Når det er sagt, så er jeg glad for at en klar forkynnelse om nådens begge sider ennå høres, av menn og kvinner som ikke har latt seg dåre av rikdoms forførelse, ære og makt, men latt såkornet få lov til å bli bevart i et godt og vakkert hjerte og i den jorden få bære rik frukt, til Guds og Lammets ære. (Lukas 8:15). Jorden er fullmoden av den utroskap som er til vanære for Gud og Lammet!!

E.E. juni-18

 

Publisert av: Erling Ekholt | 23/04/2018

Som en hjort skriker etter rinnende bekker

Innlegg nr 249

”Som en hjort skriker etter rinnende bekker,

så skriker min sjel etter deg, Gud!” Salme 42:2

Jeg har personlig aldri hørt en hjorts skrik, men av omtale forstått at den er hjerteskjærende, og kan høres på lang avstand. En uutholdelig tørst må det være som driver fram slike skrik, og tørst smerter mer enn sult har jeg også fått forståelse av.

I vers 3 leser vi: ”Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud; når skal jeg komme og trede fram for Hans åsyn?” Her er det tydelig at i denne lengselen etter Gud ligger det en kjærlighet til Gud, den kjærlighet som driver bort redsel for Ham. For hvem skulle vel ellers finne hvile og trygghet i å trede fram for Ham  som ”ingen skapning er usynlig for, men alt er nakent og bart for Hans øyne som vi har å gjøre med.” Hebr. 4: 13. For Ham vil vi som mennesker i kjødet helst gjemme og skjule oss best vi kan.

Lengselen etter Gud ligger i den evighet som Gud har lagt ned i våre hjerter. Pred. 3: 11. Denne gudgitte lengselen er det godt å lytte til og gi næring til. Og hvorfor ikke holde oss nær til Gud om vi har alt i lyset, ingenting å skjule av redsel  for at det skal bli kjent? Det er jo åpenbart og synlig for Hans øyne leste vi ovenfor.

Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall;” leser vi i vers 8. Ikke enkelt å forstå betydningen av. Ikke heller om det hadde stått at evighet kaller på evighet. Dette bilde virker søkt vil du nok si. Ja, det er søkt, men hva sier Predikeren i kap 3: 11? ”Alt har Han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har Han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelse til enden.” I min mangel på dypere forståelse av dette kan du kanskje tillate meg å løfte mitt blikk litt høyere enn tåken her nede og spørre slik: Roper lengselen som ligger i min evighet etter et stadig dypere samfunn med mitt opphav og Hans evighet? At min evighet kaller på Hans evighet? Jeg vet ikke, men det kan fortone seg slik. Og om denne lengselen etter hvert blir bare sterkere og sterkere er vel bare naturlig?

Og dette som vi leser i Åp.3: 20: ” Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham , og han med meg.” Dette kan du vel ikke kalle for å være et søkt bilde? Vi har nattverd med hverandre i menigheten og nyter stor glede ved det, men har vi en tærende lengsel i vårt indre etter å nyte en evig nattverd med vår Frelser der oppe? Jeg tror vi vil ha godt av å løfte våre blikk over tåkesløret her nede!

Rent personlig har jeg fått en dypere forståelse av hva som ligger i hjortens hjerteskjærende skrik. Henviser til refrenget i Ingrid Bekkevolds sang. nr 249 i H.V.

ӯs av den evige kilde! Drikk av det levende vann!

Da skal du årle og silde eie Guds kjærlighets brann.”

Kvinnen ved brønnen forlot vannkrukken, i glemsel? muligens, men meg gir det et hint om ikke mer å drikke av den brønn som flertallet av menneskene så tørstig og begjærlig drikker av, til stor skade for seg selv og for vårt land. Og det er da virkelig på et lavt og nedrig nivå som både deres levemåte og uttrykk kommer til syne, spør du meg.

E.E. april-18

 

Publisert av: Erling Ekholt | 12/04/2018

Kvinnen ved brønnen

Innlegg nr 248

Kvinnen ved brønnen

Den hendelsen vi leser om i Joh. 4:4-42 er noe av det vakreste vi kan lese, spør du meg. Den har dybde, høyde, bredde og ringer på historiens hav som ennå ikke har sluttet å spre seg. Og det opphører de ikke med så lenge Guds nåde er over jorden.

Kvinnen ved brønnen fikk mulighet til å forkynne evangeliets glade budskap for sitt folk, sine nære venner og familie i landsbyen sin. Et meget viktig poeng er at hun var oppriktig og sann. ”Der talte du sant”, sa Jesus da hun erkjente hva hun hadde med seg i sin bagasje. Jesus ga henne ikke et eneste belærende ord for hva hun hadde gjort. Tilgivelse og frelse ble henne til del. Så langt vi kan forstå ble hun både ”evangelist og misjonær”.

Vi kan ikke lese noe sted om hva som videre hendte på kvinnens hjemsted bortsett fra at Jesus ble hos dem et par dager ”Og mange flere trodde for Hans Ords skyld.”     (vers 41.)

Videre tror jeg at Jesus, som alltid var rede til å høre og gjøre hva Hans Fader ville, på forhånd var bedt om å gå gjennom Samaria, selv om Han var både hungrig og trett. På deres spørsmål svarte Han sine disipler dette: ”Jeg har mat å ete som dere ikke vet om”. (vers 32) og ”Jesus svarte dem: Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning.” (vers 34). Det forteller oss at Jesus var sendt dit av sin Fader. Jesu’ hunger ble mettet som ”menneskefisker”. Hele området fikk ved kvinnens ord høre og motta et godt og gledelig budskap..

Det er rimelig å tro at Faderen ved Ånden fortalte Jesus om denne kvinne og hva som kunne skje ved Jakobs brønn, om hennes bagasje men også om at hun var en ærlig og søkende sjel. ”Gå dit og så ut din gode sæd.” var muligens en befaling Jesus fikk. Og så står det så trosstyrkende i vers 4: ”Han måtte da reise gjennom Samaria.” Interessant, ikke sant?

Hva møtte så kvinnen ved brønnen?

Jeg vil gjette på at det å møte en jøde der var overraskende for henne. Hun gir uttrykk for det også med disse ord: ”Hvorledes kan du, som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne om å få drikke? – for jøder har ikke samkvem med samaritaner.” (vers 9). Hun kunne vel ikke vente annet fra en jøde enn forakt og lovens strenge dom, bokstavens dom? Han var vel lik andre jøder som hun hadde møtt, fulle av forakt for både henne og hennes folk. Men Jesus var ikke en tjener for bokstaven som slår i hjel, men for Ånden som gjør levende. (2Kor.3:6).

En annen oppdagelse gjorde hun nok også, for denne mann så ikke på henne slik som andre menn gjorde, de som hun hadde fått kontakt med. For en kvinne var vanlig noe som kunne brukes og kastes.  Det brant ikke en begjæringens glød i denne mannens øyne. Hun så at de var rene, varme og gode, og nådde like inn til evigheten som lå i hennes hjerte (Pred. 3: 11). Øynenes renhet og Jesu’ gode Ånd maktet å bevege de evighetens strenger som lå der og vekke hennes lengsel etter sitt opphav, den evige, himmelske Gud.  For hva hun ikke visste var at denne mann levde de ord Han selv forkynte, nemlig: ”Men jeg sier dere at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.” Kvinnen forsto at mannen var en profet, kanskje til og med Messias.

De Ord Han talte ga henne lyst til å få høre mer, ja, hun til og med ba Ham å gi henne det levende vannet Han hadde å gi. Og Jesus var klar over at Han hadde foran seg et godt og vakkert hjerte hvori Han kunne så sin gode sæd. Det fikk Han bekreftet ved hennes svar på Hans ord om å hente sin mann. Sannhet er et ABSOLUTT fra vår side om vi ønsker å få noe fra Gud! Og Jesus bekreftet at hun talte sant.

Så ser vi noe som vi må ta til vårt hjerte. Da hun gikk lot hun sin krukke stå igjen. Det er et signal til deg og meg om at vi ikke mer må drikke av det vann som verden har å by på.  Mange har dessverre hentet krukken tilbake igjen for på nytt å øse av verdens sprukne brønner. De har ikke formådd å fornekte seg selv og sitt kjøds lyster og begjæringer. De gjør seg til slaver igjen.

Vil vi ”få til” noe i Guds rike, da må vi lytte til hva Ånden vil veilede oss til og minne oss på. Det er nemlig det Talsmannen har som sin oppgave, å : ”lære dere alle ting, og minne dere om alle ting som jeg har sagt dere” (Joh.14:26). Vi kommer ingen vei i Guds rike ved å være ”seg selv nok” og ”jeg alene vite”. Det blir dødt løp. Jesus var på rett sted til rett tid. Der fikk Han tale frelsende Ord til en søkende kvinne og gi henne levende tro på ”det levende vann”. Vi kommer ved Kristi domstol til å få se hvilken betydning denne hendelsen har hatt for Evangeliets utbredelse over verden inntil Jesus en dag henter Sitt gode budskaps gode frukt. All ære går da til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Så langt, langt mer enn vi er i stand til å fatte! Dette frelsende budskap vil fortsette å spre seg som ringer på folkehavet så lenge Nådens tid er på jord. Lovet være Gud for det!

Sammenfatning

Hva kan vi få ut av denne hendelse?

. Noen få timers undervisning i å bli menneskefisker på et vanskelig sted: sitt    eget hjemsted!

. Å legge grunn der for en menighet. Vi må regne med at menneskene omkring kvinnen, familie og nære venner senere ville ta imot Den Hellige Ånd slik som de nå hadde tatt imot Jesus. En bærekraftig grunn var hun med på å legge, skal vi kalle det ”menighetsplantning”?

. Mannen hun møtte forstod å vekke evighetslengselen i dypet av hennes hjerte. Han bebreidet henne ikke med et eneste ord.

. Kvinnen hadde et ”godt og vakkert hjerte” for Ordet som bar opptil 100 fold. (Lukas 8: 15). Gjerningene hennes smakte ikke av ”selfish ambition”, de pekte hen til Jesus alene.

. Og vi som arbeidere i Menigheten får en nødvendig teologiundervisning for et fruktbringende samarbeid med Jesus i Hans Ånd og gjerning.

Jeg vil etter hukommelse gjengi noe som er uttalt eller skrevet: ”Misjonærenes plogmark vannes av deres tårer”. Det gir god næring og vekst for den gode sæd!

E.E. april-18

Publisert av: Erling Ekholt | 04/03/2018

Frimodig tillit

Innlegg nr 247

 

Frimodig tillit

 

Vakkert er det å tenke på billedet av et lite barn, 3-4 år gammelt som holder sin

far i hånden der de går etter veien. Barnet snakker, spør og far svarer og de finner hverandre i et fortrolig samfunn.

 

Dette står i Joh.1:11-12: ”Men alle dem som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn, dem som trodde på Hans navn; og de er født ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.”

Hva forteller dette oss? Vi som er barn av Gud, med barnekår hos Gud og arverett sammen med Jesus? Jo, er vi barn av Gud, da kan vi ved tro føle oss sikre på at Han tar imot oss når vi vender oss til Ham, slik som far gjør i det vakre billedet ovenfor. Der ser vi oppriktighet, åpenhet, tillit og samfunn. Med de oppriktige har Gud ”fortrolig samfunn” står det i Ordspr. 3:32.

 

Kjære brødre og søstre i Herren, vi formanes i Hebr. 10:35 til ikke å kaste bort vår frimodighet, som har stor lønn. Barnet har frimodighet overfor sin far fordi det stoler fullt og helt på ham, har tillit og kjenner seg trygg sammen med ham. Og nettopp derfor er barnet frimodig. Med frimodighet tenker vi nok oftest på å reise seg opp i en forsamling for å vitne eller be høyt, snakke med mennesker om Gud o.s.v., at det er der frimodigheten hører hjemme, jo da, men ikke bare der.  Den frimodigheten vi her har for oss, den ligger på et dypere plan. Den bygger også på kjærlighet, tillit og trygghet, særlig i vårt forhold til vår Far. Den har stor lønn med seg og vi må ikke kaste den fra oss men bruke den. Og hva slags lønn den har med seg får vi en forståelse av ved å grunne på de ”tilbud” nedenstående bibelsitat gir:

  1. Hebr. 4:16 ”trede frem med frimodighet for nådens trone”
  2. kap 10:19 ”frimodighet til å gå inn i helligdommen”           
  3. 1Joh.3:21 ”dersom vårt hjerte ikke fordømmer oss, da har vi frimodighet for Gud”
  4. kap.4:17 ”vi har frimodighet på dommens dag”           
  5. Salme 34:5-6: Jeg søkte Herren, og Han svarte meg, og Han fridde meg fra alt det som forferdet meg. De så opp til Ham og strålte av glede, og deres åsyn rødmet aldri av skam

Ingen av oss kan vel sette rett verdi på slike tilbud, i hvert fall ikke jeg. Mitt poeng med dette innlegg er å oppmuntre mine medvandrere og meg selv til å bruke større frimodighet der vi vandrer. Frimodigheten har sitt utspring i fred med Gud, oppriktighet, en god samvittighet, kjærlighet som driver redsel bort samtidig som Frykts Ånd holder freidighet og selvsikkerhet borte, den fremmer gudsfrykt og tar godt vare på respekt og ærbødighet for alt som er hellig og hører Guds rike til. Lettsindighet, ”fleiping” og overfladiskhet hører til vår tids ånd. Vi kan lære noe vesentlig om dette i Rom.8:15 der det står slik: ”Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere atter skulle frykte, men dere fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper Abba, Fader!” Litt underlig er det at Paulus bruker to ord for samme sak, Abba (som oversatt betyr Fader) og Fader. Ett er dog sikkert og det er at Han har døgnåpent for rop til begge adresser. Og hva kan vi så lære av ordene i Romerbrevet? Jo, lære å ”bli som dette lille barn” lære å være oppriktig, ærlig, åpen, fortrolig og tillitsfull overfor vår Fader slik som barnet er overfor sin far. Og når far er god med sitt barn, da kjenner barnet seg trygg og sikker i samfunnet med far, og det igjen gjør at barnet får frimodighet. Og nettopp derfor bør vi komme fram for vår Fader med stor frimodighet. Det er mitt poeng med innlegget her. Jeg tror rett og slett at Gud forventer at Hans barn ikke skal reddes for Ham, men med stor frimodighet, takknemlighet og ærefrykt (ikke minst) komme som barn med alt det som ligger på deres hjerte. Dette ligger skjult i vårt barnekår hos Gud. Jeg tror bestemt at vi ikke har forstått hvilken betydning det her beskrevne forhold har for vårt åndsliv, hvilken trygghet det gir, ja, også hvilken grunn det har for frelsesglede og frelsesvisshet

E.E. feb – 18 

 

  1.  

Older Posts »

Kategorier