Som en hjort skriker etter rinnende bekker

Innlegg nr 249

”Som en hjort skriker etter rinnende bekker,

så skriker min sjel etter deg, Gud!” Salme 42:2

Jeg har personlig aldri hørt en hjorts skrik, men av omtale forstått at den er hjerteskjærende, og kan høres på lang avstand. En uutholdelig tørst må det være som driver fram slike skrik, og tørst smerter mer enn sult har jeg også fått forståelse av.

I vers 3 leser vi: ”Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud; når skal jeg komme og trede fram for Hans åsyn?” Her er det tydelig at i denne lengselen etter Gud ligger det en kjærlighet til Gud, den kjærlighet som driver bort redsel for Ham. For hvem skulle vel ellers finne hvile og trygghet i å trede fram for Ham  som ”ingen skapning er usynlig for, men alt er nakent og bart for Hans øyne som vi har å gjøre med.” Hebr. 4: 13. For Ham vil vi som mennesker i kjødet helst gjemme og skjule oss best vi kan.

Lengselen etter Gud ligger i den evighet som Gud har lagt ned i våre hjerter. Pred. 3: 11. Denne gudgitte lengselen er det godt å lytte til og gi næring til. Og hvorfor ikke holde oss nær til Gud om vi har alt i lyset, ingenting å skjule av redsel  for at det skal bli kjent? Det er jo åpenbart og synlig for Hans øyne leste vi ovenfor.

”Vanndyp kaller på vanndyp ved duren av dine fossefall;” leser vi i vers 8. Ikke enkelt å forstå betydningen av. Ikke heller om det hadde stått at evighet kaller på evighet. Dette bilde virker søkt vil du nok si. Ja, det er søkt, men hva sier Predikeren i kap 3: 11? ”Alt har Han gjort skjønt i sin tid; også evigheten har Han lagt i deres hjerte, men således at mennesket ikke til fulle kan forstå det verk Gud har gjort, fra begynnelse til enden.” I min mangel på dypere forståelse av dette kan du kanskje tillate meg å løfte mitt blikk litt høyere enn tåken her nede og spørre slik: Roper lengselen som ligger i min evighet etter et stadig dypere samfunn med mitt opphav og Hans evighet? At min evighet kaller på Hans evighet? Jeg vet ikke, men det kan fortone seg slik. Og om denne lengselen etter hvert blir bare sterkere og sterkere er vel bare naturlig?

Og dette som vi leser i Åp.3: 20: ” Se, jeg står for døren og banker; om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham , og han med meg.” Dette kan du vel ikke kalle for å være et søkt bilde? Vi har nattverd med hverandre i menigheten og nyter stor glede ved det, men har vi en tærende lengsel i vårt indre etter å nyte en evig nattverd med vår Frelser der oppe? Jeg tror vi vil ha godt av å løfte våre blikk over tåkesløret her nede!

Rent personlig har jeg fått en dypere forståelse av hva som ligger i hjortens hjerteskjærende skrik. Henviser til refrenget i Ingrid Bekkevolds sang. nr 249 i H.V.

ӯs av den evige kilde! Drikk av det levende vann!

Da skal du årle og silde eie Guds kjærlighets brann.”

Kvinnen ved brønnen forlot vannkrukken, i glemsel? muligens, men meg gir det et hint om ikke mer å drikke av den brønn som flertallet av menneskene så tørstig og begjærlig drikker av, til stor skade for seg selv og for vårt land. Og det er da virkelig på et lavt og nedrig nivå som både deres levemåte og uttrykk kommer til syne, spør du meg.

E.E. april-18