Kvinnen ved brønnen

Innlegg nr 248

Kvinnen ved brønnen

Den hendelsen vi leser om i Joh. 4:4-42 er noe av det vakreste vi kan lese, spør du meg. Den har dybde, høyde, bredde og ringer på historiens hav som ennå ikke har sluttet å spre seg. Og det opphører de ikke med så lenge Guds nåde er over jorden.

Kvinnen ved brønnen fikk mulighet til å forkynne evangeliets glade budskap for sitt folk, sine nære venner og familie i landsbyen sin. Et meget viktig poeng er at hun var oppriktig og sann. ”Der talte du sant”, sa Jesus da hun erkjente hva hun hadde med seg i sin bagasje. Jesus ga henne ikke et eneste belærende ord for hva hun hadde gjort. Tilgivelse og frelse ble henne til del. Så langt vi kan forstå ble hun både ”evangelist og misjonær”.

Vi kan ikke lese noe sted om hva som videre hendte på kvinnens hjemsted bortsett fra at Jesus ble hos dem et par dager ”Og mange flere trodde for Hans Ords skyld.”     (vers 41.)

Videre tror jeg at Jesus, som alltid var rede til å høre og gjøre hva Hans Fader ville, på forhånd var bedt om å gå gjennom Samaria, selv om Han var både hungrig og trett. På deres spørsmål svarte Han sine disipler dette: ”Jeg har mat å ete som dere ikke vet om”. (vers 32) og ”Jesus svarte dem: Min mat er å gjøre Hans vilje som har sendt meg, og å fullføre Hans gjerning.” (vers 34). Det forteller oss at Jesus var sendt dit av sin Fader. Jesu’ hunger ble mettet som ”menneskefisker”. Hele området fikk ved kvinnens ord høre og motta et godt og gledelig budskap..

Det er rimelig å tro at Faderen ved Ånden fortalte Jesus om denne kvinne og hva som kunne skje ved Jakobs brønn, om hennes bagasje men også om at hun var en ærlig og søkende sjel. ”Gå dit og så ut din gode sæd.” var muligens en befaling Jesus fikk. Og så står det så trosstyrkende i vers 4: ”Han måtte da reise gjennom Samaria.” Interessant, ikke sant?

Hva møtte så kvinnen ved brønnen?

Jeg vil gjette på at det å møte en jøde der var overraskende for henne. Hun gir uttrykk for det også med disse ord: ”Hvorledes kan du, som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne om å få drikke? – for jøder har ikke samkvem med samaritaner.” (vers 9). Hun kunne vel ikke vente annet fra en jøde enn forakt og lovens strenge dom, bokstavens dom? Han var vel lik andre jøder som hun hadde møtt, fulle av forakt for både henne og hennes folk. Men Jesus var ikke en tjener for bokstaven som slår i hjel, men for Ånden som gjør levende. (2Kor.3:6).

En annen oppdagelse gjorde hun nok også, for denne mann så ikke på henne slik som andre menn gjorde, de som hun hadde fått kontakt med. For en kvinne var vanlig noe som kunne brukes og kastes.  Det brant ikke en begjæringens glød i denne mannens øyne. Hun så at de var rene, varme og gode, og nådde like inn til evigheten som lå i hennes hjerte (Pred. 3: 11). Øynenes renhet og Jesu’ gode Ånd maktet å bevege de evighetens strenger som lå der og vekke hennes lengsel etter sitt opphav, den evige, himmelske Gud.  For hva hun ikke visste var at denne mann levde de ord Han selv forkynte, nemlig: ”Men jeg sier dere at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.” Kvinnen forsto at mannen var en profet, kanskje til og med Messias.

De Ord Han talte ga henne lyst til å få høre mer, ja, hun til og med ba Ham å gi henne det levende vannet Han hadde å gi. Og Jesus var klar over at Han hadde foran seg et godt og vakkert hjerte hvori Han kunne så sin gode sæd. Det fikk Han bekreftet ved hennes svar på Hans ord om å hente sin mann. Sannhet er et ABSOLUTT fra vår side om vi ønsker å få noe fra Gud! Og Jesus bekreftet at hun talte sant.

Så ser vi noe som vi må ta til vårt hjerte. Da hun gikk lot hun sin krukke stå igjen. Det er et signal til deg og meg om at vi ikke mer må drikke av det vann som verden har å by på.  Mange har dessverre hentet krukken tilbake igjen for på nytt å øse av verdens sprukne brønner. De har ikke formådd å fornekte seg selv og sitt kjøds lyster og begjæringer. De gjør seg til slaver igjen.

Vil vi ”få til” noe i Guds rike, da må vi lytte til hva Ånden vil veilede oss til og minne oss på. Det er nemlig det Talsmannen har som sin oppgave, å : ”lære dere alle ting, og minne dere om alle ting som jeg har sagt dere” (Joh.14:26). Vi kommer ingen vei i Guds rike ved å være ”seg selv nok” og ”jeg alene vite”. Det blir dødt løp. Jesus var på rett sted til rett tid. Der fikk Han tale frelsende Ord til en søkende kvinne og gi henne levende tro på ”det levende vann”. Vi kommer ved Kristi domstol til å få se hvilken betydning denne hendelsen har hatt for Evangeliets utbredelse over verden inntil Jesus en dag henter Sitt gode budskaps gode frukt. All ære går da til Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Så langt, langt mer enn vi er i stand til å fatte! Dette frelsende budskap vil fortsette å spre seg som ringer på folkehavet så lenge Nådens tid er på jord. Lovet være Gud for det!

Sammenfatning

Hva kan vi få ut av denne hendelse?

. Noen få timers undervisning i å bli menneskefisker på et vanskelig sted: sitt    eget hjemsted!

. Å legge grunn der for en menighet. Vi må regne med at menneskene omkring kvinnen, familie og nære venner senere ville ta imot Den Hellige Ånd slik som de nå hadde tatt imot Jesus. En bærekraftig grunn var hun med på å legge, skal vi kalle det ”menighetsplantning”?

. Mannen hun møtte forstod å vekke evighetslengselen i dypet av hennes hjerte. Han bebreidet henne ikke med et eneste ord.

. Kvinnen hadde et ”godt og vakkert hjerte” for Ordet som bar opptil 100 fold. (Lukas 8: 15). Gjerningene hennes smakte ikke av ”selfish ambition”, de pekte hen til Jesus alene.

. Og vi som arbeidere i Menigheten får en nødvendig teologiundervisning for et fruktbringende samarbeid med Jesus i Hans Ånd og gjerning.

Jeg vil etter hukommelse gjengi noe som er uttalt eller skrevet: ”Misjonærenes plogmark vannes av deres tårer”. Det gir god næring og vekst for den gode sæd!

E.E. april-18